En IP-adresse er enten offentlig – unik i hele verden og rutet på internett – eller privat – brukt inne i et lokalt nettverk og aldri rutet ut. De fleste har begge deler samtidig: en privat adresse på enheten og en offentlig adresse på ruteren.
De private adresseområdene
RFC 1918 satte av tre IPv4-områder som hvem som helst kan bruke internt:
| Område | CIDR | Typisk bruk |
|---|---|---|
| 10.0.0.0 – 10.255.255.255 | 10.0.0.0/8 | Bedrifter, skyleverandører |
| 172.16.0.0 – 172.31.255.255 | 172.16.0.0/12 | Bedrifter, Docker |
| 192.168.0.0 – 192.168.255.255 | 192.168.0.0/16 | Hjemmerutere |
I IPv6 har unike lokale adresser (fd00::/8) samme rolle, og lenkelokale adresser (fe80::/10) finnes på alle grensesnitt. Hele listen over spesialområder finner du i oversikten over reserverte IP-områder.
NAT: mange enheter, én adresse
Ruteren hjemme har én offentlig IPv4-adresse fra leverandøren. Når PC-en (192.168.1.23) åpner en nettside, skriver ruteren om avsenderadressen til sin offentlige adresse og husker hvilken intern enhet svaret skal til. Det kalles NAT (Network Address Translation). Derfor ser alle nettsteder den samme adressen for alle enhetene i huset.
Et ekstra lag: CGNAT
Mange leverandører, særlig på mobil, deler i tillegg én offentlig adresse mellom mange kunder. Ruteren får da en adresse i 100.64.0.0/10 – verken privat i RFC 1918-forstand eller offentlig. Det kalles carrier-grade NAT; se Hva er CGNAT?.
Hvordan sjekker jeg hva jeg har?
- Se den offentlige adressen på forsiden.
- Se adressen enheten har, i nettverksinnstillingene (eller med
ipconfig/ip addr). - Lim en adresse inn i IP-sjekken for å se hvilket område den hører til.
Er private adresser tryggere?
De kan ikke nås direkte fra internett uten at ruteren slipper trafikken inn, og det gir en viss beskyttelse. Men NAT er ikke en brannmur: sikkerheten kommer fra ruterens regler. Med IPv6 har enhetene offentlige adresser, og da er det brannmuren i ruteren som stopper uønsket innkommende trafikk.