IPv6 forklart

IPv6 (RFC 8200) ble utviklet på 1990-tallet, da det ble klart at IPv4s 4,3 milliarder adresser ville ta slutt. En IPv6-adresse har 128 biter: 2¹²⁸, eller rundt 3,4 × 10³⁸ adresser. Poenget er ikke hvor stort tallet er, men at hvert nettverk kan få så mye plass det trenger, og at hver enhet igjen kan ha en adresse som kan nås globalt – uten NAT.

IPv6 er ikke en oppgradering av IPv4; de to protokollene kjører side om side (dual-stack). I dag går en stor og voksende del av trafikken til de store tjenestene over IPv6, særlig i mobilnett. Mange norske bredbånds- og mobilleverandører tilbyr IPv6, men ikke alle, og ikke på alle abonnement.

En IPv6-adresse skrives som åtte grupper med fire heksadesimale sifre, atskilt med kolon:

2001:0db8:0000:0000:0000:ff00:0042:8329

Hver gruppe er 16 biter. Heksadesimale sifre går fra 0–9 og a–f; det spiller ingen rolle om bokstavene er store eller små, men etter konvensjon skrives de små.

Lange rekker med nuller er vanlige, så det finnes to regler for å forkorte (RFC 4291), og RFC 5952 bestemmer den ene riktige måten å bruke dem på:

1. Fjern innledende nuller i hver gruppe: 0db8 → db8, 0042 → 42, 0000 → 0.
2. Bytt ut én rekke med påfølgende nullgrupper med :: – den lengste rekken, den første hvis to er like lange, og bare hvis den dekker minst to grupper. :: kan bare stå én gang, ellers blir adressen tvetydig.

Så 2001:0db8:0000:0000:0000:ff00:0042:8329 blir 2001:db8::ff00:42:8329. Loopback-adressen 0:0:0:0:0:0:0:1 er ::1, og den uspesifiserte adressen er bare ::.

Prøv en hvilken som helst adresse i utforskeren nedenfor – den viser den utvidede og den kanoniske formen side om side.

IPv6 bruker CIDR-notasjon akkurat som IPv4. En vanlig global unicast-adresse deles i:

• Rutingprefiks (vanligvis /48 eller /56) – tildelt en lokasjon av leverandøren.
• Subnett-ID – bitene fram til /64, som nummererer lokasjonens nettverk. En /48 rommer 65 536 subnett.
• Grensesnittidentifikator (de siste 64 bitene) – identifiserer enheten i nettverket.

Ett lokalnett er nesten alltid en /64. Automatisk adressekonfigurasjon (SLAAC) er avhengig av det: enhetene velger sine egne grensesnittidentifikatorer, som i dag er tilfeldige av personvernhensyn (RFC 8981) og byttes jevnlig.

• Global unicast 2000::/3 – offentlige, rutbare adresser.
• Lenkelokal fe80::/10 – alle IPv6-grensesnitt har en; gyldig bare på den lokale lenken og brukt til naboskapsoppdagelse og rutingprotokoller.
• Unik lokal fc00::/7 (i praksis fd00::/8) – IPv6-motstykket til private adresser (RFC 4193).
• Multicast ff00::/8 – IPv6 har ingen kringkasting; multicastgrupper tar over.
• Loopback ::1 og uspesifisert ::.
• IPv4-tilordnet ::ffff:0:0/96 – slik IPv6-programvare viser IPv4-motparter, f.eks. ::ffff:192.0.2.1.
• Dokumentasjon 2001:db8::/32 og 3fff::/20 – til eksempler som dem på denne siden.

Hele listen over reserverte IPv6-blokker, laget fra IANA-registeret som dette nettstedets klassifisering bruker:

En nettleser kobler til over én adressefamilie av gangen. Når begge virker, foretrekker den som regel IPv6 (Happy Eyeballs, RFC 8305). For å vise deg begge adressene ber ipaddress.no nettleseren din kontakte to ekstra vertsnavn: ett som bare har en IPv4-post (A) og ett som bare har en IPv6-post (AAAA). Det hvert av dem ser, er adressen din i den familien. Feiler IPv6-forespørselen, har ikke tilkoblingen din fungerende IPv6.